Musikk i mine ører

Norge og USA: Forskjeller angående streiking

Selv om jeg bor i USA’s mest progressive by midt i en liberal oase er det fremdeles ganske forskjellig fra Norge.

Jeg ble minnet om forskjellen når jeg så en artikkel om den pågående streiken i Norge. Vi diskuterte forskjeller ved streik i Norge og USA og jeg må si at vi nordmenn bør være ganske stolte over at vi har rett til å streike og at streik blir respektert. Det er absolutt ingen selvfølge.

Her i USA tør stort sett ingen å streike. Fagforeninger har ikke noe særlig makt, og må være veldig aggressive for å få til noe som helst fordi de ikke får noen beskyttelse fra loven. Når ingen er villige til å streike (de får jo bare sparken og andre blir satt inn til å gjøre jobben), oppstår det en ubalanse i makt som merkes gjennom hele samfunnet. Her til lands kan vi se godt hva dette resulterer i: vanlige folk har ingen makt.

I dette landet betyr din stemme lite. Folkets vilje betyr nesten ingenting ved siden av store selskaper. De bestemmer alt, og har ganske så god kontroll på politikerne. Arbeideres sikkerhet, miljø-sikkerhet og offentlighetens interesser blir alltid nedprioritert. Jobbsikkerhet? Glem det. Helsetjenester? Glem det. Du kan jobbe to fulltidsjobber og fremdeles ikke ha nok til å betale husleie. Ferie? Glem det. Rimelig barnehage? Glem det. Og du kan bare glemme at noen kommer til å ivareta dine interesser. Hvis du er uheldig nok til å bli syk, kan du banne på at sykehuset kjører unødvendige og dyre behandlinger og tester for å tjene mest mulig penger på deg. Og selv om du har helseforsikring er det ikke sikkert at de vil betale den regninga.

I Norge er det ikke mye lidelse på grunn av streik. Det er ikke fare for liv og helse. Folket er beskyttet fra det ved lov. Fordi i Norge er det oss som betyr noe, ikke profitter. Fagforeninger og arbeidsgivere jobber sammen.

De som sier at offentligheten i Norge lider er mer enn velkommen til å besøke meg her i Berkeley, og så kan jeg ta dem med en tur til et fattig nabolag. Eller jeg kan ta dem med til Shattuck eller Telegraph Avenue og så kan de hilse på alle de hjemløse som er hjemløse fordi de ikke kunne betale regningene for kreft-behandling.

BP har ødelagt kysten i tre stater, en sjø og arbeidet til tusenvis av mennesker. Kolonier av dyr (inkludert noen truede arter) kommer til å dø grunnet olje-ulykken de forårsaket ved å ignorere sikkerhetsregler. Kommer de til å betale? Tvilsomt. Hvem skal bestemme det? En dommer i Texas som også jobber for en oljeorganisasjon BP er medlem i. Med andre ord, en dommer som får utbetalt lønn av BP. Velkommen  til et land uten fagforeninger, uten samarbeid, uten like vilkår for alle.

Jeg tenker på nordmenn som klager over hvordan vi har det i Norge, som klager over kriminalitet, fagforeninger, streik, statens velferdsordninger og jeg skammer meg. Jeg har ikke møtt en eneste amerikaner som tror på meg når jeg forteller hvordan det er i Norge. Det er for godt til å være sant, sier de.

Uten fagforeninger og streiker hadde vi aldri fått det som vi har det nå. For det er forskjellen på Norge og USA: i Norge hjelper vi hverandre, vi støtter hverandre og vi er organiserte. I Norge har arbeidere makten, i Norge er det mennesker som gjelder, ikke profitter. Og vi bør være stolte over å ha en arbeiderbevegelse med faktisk makt, fordi de fleste av oss er arbeidere. En sterk fagbevegelse betyr sterke nordmenn. Det betyr mer makt til velgere, mindre makt til store selskaper. Det betyr at staten tenker på vårt beste, ikke selskapenes beste.

I Arizona er minstelønn for restaurantarbeidere $3. Det er femten kroner. Et brød koster rundt $4-$5. Tenk på det neste gang du synes fagforeninger er en dårlig ide.

I Norge respekterer vi folk som streiker, og vi respekterer folks rett til å streike. Det er en av mange grunner til at vi har en stat som respekterer mennesker mer enn penger. Og det synes jeg vi skal huske på, og sette pris på. Det er ikke så selvfølgelig som vi kanskje tror.