Musikk i mine ører

Ferie: ikke alltid like avslappende

Idag har vi ringt inn det jødiske nyåret. (Idag er det Rosh Hashanah, som ringer inn år 5771) Dessverre har Lauren hatt omgangsyken i to dager, så ingen synagoge for oss, kun en tur til legen.

På tirsdag dro jeg og Carmela til Point Reyes National Seashore for en liten campingtur. Vi kjørte oppover litt forsinket og fant ikke riktig highway. Men vi fant til slutt fram via Highway 1, selv om websiden deres ga inntrykk av at det skulle være Higway 101, hvilket vi først prøvde, men det var FEIL. Men, men, det var en koselig tur, om enn ekstremt svingete oppi fjellene langs kysten.

Så kom vi frem og var klare for turgåing. Det var godt over 7 kilometer til campen fra nærmeste parkering, og dette var etter at vi bestemte oss for å dra til en nærmere camp enn vi egentlig ville. Planen var, ambisiøst nok, å vandre videre til neste camp dagen etter. Vi fant fort ut at 7+ km er esktremt langt når man bærer en 10-20 kg bagasje (Carmela veide det når vi kom hjem). Selv om vi er i okey form, vil jeg ikke nødvendigvis beskrive verken meg eller Carmela som veldig atletiske, og når omtrent en tredjedel av veien viste seg å være hard oppoverbakke (siste strekningen i tillegg, da), så må jeg innrømme at selv om det var en koselig tur og vi hadde det gøy, var det ganske hardt, og jeg hadde rimelig vondt i hele kroppen når vi kom fram.

Så vi kom fram til en ganske trist og tom camp (lett å se hvorfor denne var den minst populære), men det gjorde oss lite. Vi satte opp telt og fyrte opp grillen, og satte oss til med mat og et lite spill. Det blei fort ekstremt mørkt, og etter en stund tok vi kvelden. Soveposen viste seg å være verken varm eller komfortabel, og det regnet hele natta (velkommen til kysten). Etter en rimelig grusom natt, med lite søvn, var det opp igjen. Været så ikke ut til å forbedre seg noe særlig (tung tåke), og det eneste håpet vi hadde for å få badet var å komme oss ut til havet, som var over 3.5 km vekk. Etter en, om jeg får si det selv, deilig frokost jeg lagde på grillen, bestemte vi oss for at det kanskje var best å komme oss hjem isteden. Tross alt, en natt til som det der hadde tatt knekken på vår evne til å drasse oss hjem fra en camp enda lenger vekk.

Så vi begynte hjemferden, og fy faen så vondt det var. Seriøst. Det var lettere den andre dagen å komme seg gjennom det, men det var mye vondere reint fysisk. Jeg hadde ikke årets beste ryggsekk, for å si det sånn, og jeg følte at det var like før senene i skuldrene mine kom til å eksplodere. Helt grusomt.

Da vi endelig kom fram til parkeringsplassen var jeg rimelig fornøyd, for å si det sånn. Armer, bein, rygg, mage, bryst, enhver muskel og sene verket i hele meg. Og jeg var så skitten og svett som jeg sjelden har vært, etter en god og lang vandring i tjukkeste skogen. Men igjen, det var faktisk en veldig fin tur, det var vi enige om både der og da og sånn i ettertid. Men neste gang blir det å campe nær bilen, og heller gå tur uten å drasse med alt vi har med oss. Og nå som vi har prøvd har vi lært oss noen triks, sånn som hva vi egentlig trenger (mesteparten av det vi tok med oss, faktisk).

Da vi endelig kom hjem onsdag kveld fant jeg en sjuk Lauren, som hadde vært sjuk siden dagen før, tydeligvis. Så siden hun trengte fred og ro i soverommet bestemte jeg meg å gjøre det mest naturlige etter en såpass slitsom dag: jeg tok en dusj, og jeg ryddet og vasket hele leiligheten. Når jeg til slutt la meg for å sove var jeg ekstremt fornøyd med dagen.

Camping var definitivt en av de mest krevende og minst avslappende feriene jeg har hatt så langt i livet, men også en av de koseligste. Jeg er veldig fornøyd, selv om Carmela og jeg er enige i at det er for seint på året for å campe ved kysten så langt nord. Men vi planlegger muligens å ta en campingtur til Napa før jul, siden det er betrakterlig varmere og milevis med vandring ikke er obligatorisk.

Idag ble jeg vekt klokka halv sju om morgenen av Lauren. Dette var rimelig utrolig, jeg tror ikke jeg noensinne har sett Lauren åpne øynene så tidlig før. Hun måtte til legen, og var veldig stressa om at vi ikke skulle finne fram. Selv om jeg visste hvor det var bestemte Lauren seg for at vi burde dra to timer for tidlig, og dermed hadde vi to timer i venterommet…. ja, ja. Jeg fikk hele tre og en halv time  i venterommet. Deretter var det en tur til butikken og så rett hjem. Vel hjemme igjen jobbet Lauren med et prosjekt og jeg lagde middag som bestod av hummer-ravioli og sitron- parmesan- kremsaus med veggiser (brekkbønner, sopp, oransje paprika, aspargus og mais). Deilig. Jeg kokkelerer godt når jeg er i form.

Og nå skal jeg se en dokumentar med Lauren i badekaret. Livet er herlig, dere :)